Hva skal til for å få en dame med høyere utdanning til å flytte til Bodø?
– Det er spørsmålet ordførere, HR-avdelinger og gifteklare menn nord for Sinsenkrysset har spurt seg om i årevis. Heldigvis kan Anne Jorid Isaksen gi dem (og deg) svaret.
Hun har nemlig brukt sommeren på å pakke sammen leiligheten i Oslo, der hun har bodd de siste 8 årene etter at hun kom tilbake fra Australia. Hun pakker ut i en liten utleieleilighet i Bodø, i påvente av at boligen som passer både drømmen og lommeboken skal dukke opp. Hvorfor velger hun å vende hjem, etter så mange år borte?
“Work/Life-balance” er like utslitt som bærekraft og employer branding
…men det betyr ikke at det ikke er viktig for folk.
– Jeg har jo mange venner som enda bor i Bodø, og inntrykket jeg får via deres sosiale kanaler er at de har kule jobber, samtidig som de fyller fritiden med det de synes er gøy – uansett hva det måtte være. Det er forlokkende å ha friheten til å variere både arbeidsdag og ettermiddag etter hva du føler for. Det er for eksempel ikke sikkert jeg vil gå på konsert hver kveld, men jeg liker å vite at jeg kan det, hvis jeg vil, forklarer Isaksen. – Mange utflyttere er redde for at de mister denne opplevde friheten hvis de flytter til et mindre sted, og mange byer/steder satser kanskje i for stor grad alt på det de tror kvinne (32) liker aller best (ofte instagram-vennlige naturbilder), i stedet for å vise frem bredden og ektheten i det de har å tilby, mener hun.
Working 9 – 5 er ikke noe for kvinne (32) i 2023
På samme måte som at hun ønsker frihet til å velge på fritiden, vil hun ha det beste fra to verdener også på jobb; tryggheten ved en stor og stødig arbeidsgiver, og fleksibiliteten og variasjonen hos en liten organisasjon. Isaksen har utdanning innen ledelse og markedsføring, og kommer fra Stiftelsen Evangeliesenteret i Oslo, hvor markedsføring, planlegging og gjennomføring av eventer med opptil 2000 deltakere var en sentral del av jobben.
– Det var langt ifra en “9 – 5 jobb”, og det elsker jeg. Derfor ga jobben som prosjektleder i Deadline meg det siste dyttet i retning Bodø. Gjennom samtalene jeg hadde med Katrine og Martin (sjefene mine) og venner som kjenner bedriften godt, var jeg helt sikker på at jeg kom til å få den faglige utviklingen, tryggheten og variasjonen som jeg ønsker meg i en arbeidsplass, forteller hun.
“Stort fagmiljø”, “utviklingsmuligheter” og sånne ting
Store ord kan fort miste sin betydning når man leser dem mange ganger, og dette gjelder kanskje særlig for stillingsutlysninger. Det er merkelig hvordan klagesangen etter kompetent arbeidskraft øker, samtidig som kompetansekravene og listen med personlige egenskaper bare vokser seg lengre. Hvem er disse supermenneskene som både “har øye for detaljer” og elsker struktur, og som også er sosiale-super-smalltalkere som byr på seg selv 24/7? Og hvor troverdig er det når “reklameplakaten” for en stilling hyller avsenderens faglige eksellense og utvikling?
– For meg var det viktig at bedriften jeg søkte på jobb hos virket genuin i beskrivelsen av seg selv, og at dette stemte overens med både min personlige opplevelse og venner og bekjente sitt inntrykk av organisasjonen. Hvis ikke dette føles samstemt og ekte, blir det som en glorete reklameplakat uten substans. Da blir det et nei takk fra meg, sier Isaksen, som tror at det samme gjelder for mange i hennes egen situasjon. – Hvis du sier at du har Nord-Norges største kreative fagmiljø, så forventer jeg at det er mange ansatte med ulike kreative disipliner og kompetanse i organisasjonen, ikke fire personer med lik stillingsbeskrivelse. I dette tilfellet levde Deadline opp til beskrivelsen de hadde gitt seg selv, både gjennom nettsiden, sosiale medier og da jeg møtte dem på intervjuet, og da ble det et ja takk, smiler Isaksen, nyslått prosjektleder og bodøværing.